Levert eksamen Hi100 globalhistorie UiA høst 2015

Industrialiseringen av «de fire små drager» og Latin-Amerika i det 20. århundre

Industrialiseringen hos de fire små drager og i Latin-Amerika så ganske lik ut frem til 1960. På denne tiden benyttet begge områdene seg av industrisubstitusjon for å gjøre seg mindre avhengige av import. De fire dragene la i 1960 om industrien sin for å fokusere mer på eksport og fikk allerede da en mye sterkere økonomisk vekst enn de latin-amerikanske landene. Dette var mulig i Asia først og fremst på grunn av USAs hjelp, men også på grunn kulturen og endringsviljen i disse landene. I denne oppgaven velger jeg å fokusere på perioden mellom 1930 og 1970, da det er her spriket i industralisering oppstår.

De fire små drager, eller de fire små tigre som de også er blitt kalt, er en betegnelse som viser til de små asiatiske statene Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hong Kong (fra 1997 en del av Folkerepublikken Kina). Etter 1960 har disse statene hatt eventyrlig fremgang både industrielt og økonomisk. Teknologigiganter som LG og Samsung holder til i Sør-Korea, Taiwan produserer enorme mengder elektronikk og gjenstander (blant annet pennen jeg brukte til denne disposisjonen) og Hong Kong er en av verdens viktigste havner.

Først vil jeg behandle de interne faktorene som medvirket til dragenes vekst. Alle disse statene har spesielle historier. For eksempel var Hong Kong en britisk handelsby i Kina, Taiwan en utbryterrepublikk og Sør-Korea et splittet land. Militært var de fullstendig underlegne Kina og Russland. De må derfor ha vært svært urolige i tiden etter andre verdenskrig.

Dragene var villige til å innføre politiske reformer. Politikerne viste at de ønsket et kapitalistisk samfunn ved å støtte det private initiativ. Staten delte ut lån og subsidier til bedrifter og betalte skolegang for alle barn. Samtidig var statene forsiktige med å selv låne penger og begrenset importen i så stor grad som mulig. Jordreformer etter japansk mønster gjorde også at bøndene i større grad ble selveiende.

Etter 1912 flyktet mange rike kapitalister fra Kina. Dette gjorde at de omkringliggende statene fikk personer med kunnskap, investeringsvilje og kapital som kjente godt til kapitalistiske systemer. Den konfutsianske kulturarven ble også viktig. Konfutsius la vekt på lojalitet, lydighet, arbeidsmoral, gruppetenkning, tradisjon og forfedredyrkelse. Dette ga seg uttrykk gjennom en svært flittig og sammensveiset arbeidsstyrke og samtidig en relativt brutal og autoritær statsmakt, spesielt i Sør-Korea. På mange måter strider dette mot tradisjonell kapitalistisk tankegang hvor man gjerne mener at individets frihet og ønsket om maksimal profitt er det som driver markedet fremover. Asiatene klarte imidlertid for det meste å være individualister i investering og samtidig behandle kolleger som en utvidet familie.

Den viktigste eksterne faktoren for at de fire dragene utviklet en eksportindustri var støtten fra USA. I 1950 var det en sterke anti-kommunistiske strømninger i USA. I Asia var allerede Kina og Russland kommunistiske stater og USA var redd for at flere land skulle oppleve kommunistiske revolusjoner. På samme måte som Vest-Europa mottok Marshallhjelpen fikk derfor også Øst-Asia hjelp fra amerikanerne. Den aller viktigste fordelen var innpass på det amerikanske markedet. Dette ga landene enorme eksportmuligheter. Sør-Korea fikk også militær støtte i Koreakrigen på 1950-tallet.

I Latin-Amerika var det rundt år 1900 tendenser til industrialisering ved utløpet til Rio de la Plata, altså ved Bueno Aires og Montevideo, og langs Brasils sør-østkyst med Rio de Janeiro som viktigste by. Produksjonen var først og fremst sukker og kaffe, høstet og foredlet i Sør-Amerika.

I 1929 rammet depresjonen hele verdensøkonomien og eksportinntektene i Latin-Amerika sank drastisk. Det samme gjorde brutto nasjonalproduktene til eksportlandene. Keynesianske initiativ á la New Deal ble satt i verk og dette reddet i stor grad BNP, men eksportinntektene var naturlig nok fremdeles lave.

Etter andre verdenskrigs utbrudd så det enda mørkere ut for latin-amerikansk eksport. Hele det europeiske markedet var nå utilgjengelig på grunn av sjøkrigen. Heldigvis for Latin-Amerikas del økte importbehovet til USA etter at de ble dratt inn i krigen i 1942, og en ny intramerikansk handel blomstret frem. Denne handelen stoppet opp etter freden i 1945 og de latin-amerikanske landene så derfor behovet for å intensivere arbeidet med en overgang til industrisubstitusjon, et arbeid som var påbegynt allerede på 1930-tallet, for å opprettholde en sunn import-eksportbalanse.

Det er flere grunner til at Latin-Amerika ikke fikk den samme hjelpen fra USA som Øst-Asia. For det første var det usannsynlig at noen av de sør-amerikanske landene skulle bli kommunistiske. For det andre kunne de ikke bruke de Latin-Amerikanske landene som «reklame» for kapitalismen, slik de fire dragene fungerte overfor Kina, Nord-Korea og Russland. For det tredje var det trolig rimeligere å støtte opprørsgrupper og regimer militært enn å la hele land få innpass på det hjemlige markedet.

Øst-Asias fire små drager lykkes i å etablere en eksportindustri, det gjorde ikke Latin-Amerika. Den viktigste årsaken til dette er at USA var villig til å tilby markedene sine til asiatene for å sikre at disse ikke ble kommunistiske, samt å vise andre kommunistiske land hvilken vekst man kunne oppnå i en markedsøkonomi. Latin-Amerika var mye mindre interessant strategimessig og fikk følgelig ikke i stand en lignende avtale. Dette gjør at de fire små drager i dag fremstår som langt mer utviklet enn statene i LatinAmerika.

![[studentServlet.pdf]]